Back to Basics:

Nå har jeg vært her i over to uker og begynner å komme inn i vanene både her i huset og på Butterfly House. Men likevel er det nye ting som fascinerer og sjokkerer meg hver eneste dag. Ta fredagens leketime for eksempel. Jeg fikk den lille, morsomme oppgaven i å lære barna på 10-12 år å spille Twister og puslespill. Først og fremst slo det meg at det måtte læres bort, alle kan da vel å spille puslespill? Men i ettertid følte jeg meg utrolig dum da Yvonne(som bor noen kvartaler unna BH og som har bodd i Fairyland hele livet sitt) forklarte meg at de ikke har noen leker hjemme hos seg. Barna her har kanskje en kortstokk og en fotball som de kan leke med ute i gatene. Ikke nok med at de ikke har penger til overs til å bruke på spill, men i de 20-30 kvadratmetershusene deres går det faktisk ikke an å få plass til noe slags brettspill. Er ikke det helt ufattelig? Jeg tar det som en selvfølge at barn vokser opp med leker, og at de har jobbet seg oppover i gradene på puslespillene, men de har altså ikke det.
Så da jeg skulle lære de å spille Twister viste jeg først hvor de måtte stå, før jeg forklarte at hånd eller fot, venstre eller høyre skal gå på den og den fargen når det er din tur. Du er ute av leken hvis du faller, flytter fot eller hånd uten lov, eller går på feil farge eller retning. Så begynte jeg å snurre. Men det viste seg fort at 3 av 4 ikke visste forskjellen på høyre og venstre – PÅ EN ALDER AV 11 ÅR! Det virket heller ikke som om de forsto de engelske ordene «blue», «green», «yellow» og «red». Først ble jeg helt slått ut og prøvde deretter å forklare gang på gang hva som er høyre og hva som er venstre og prøvde å få de til å slutte å reise seg mellom hver gang.

Men etterhvert innså jeg at disse barna faktisk ikke kommer til å lære seg høyre og venstre idag, så det hele endte med at jeg lot de spille for seg selv, mens jeg dro bort til en ny gruppe for å lære dem å spille puslespill – noe som viste seg å være enda vanskeligere! Det var et relativt enkelt puslespill på ca 50 biter, men da vi tok alle brikkene og la de ut på teppet så tok hvert barn en liten håndfull hver og begynte å pusle for seg selv. Jeg måtte forklare at nei, de måtte pusle det sammen, hvis ikke går det ikke. Tida gikk og barna fikk det ikke til! Da et norsk barn ville funnet hjørnene først, sortert brikkene etter farge, og sett om hver brikke passet i ulike vinkler, var det en helt annen regle hos disse barna. Her var det om å gjøre å tvinge brikkene sammen, og alle mulige forsøk ble gjort for å få det til!
Så slo det meg at disse barna faktisk ikke har lært å tenke på den måten som 5.klassinger i Norge tenker - det å legge en plan for å gjøre ting, se ulike muligheter, lytte, lære og utøve det som blir forklart, og bare det å skille mellom høyre og venstre! Det var skikkelig rart å oppleve noe sånt. Når du er på et sånt sted som i Fairyland så har du en viss formening om hvordan ting er, og du er «forberedt» på at det kommer til å være ille. Men det er sånne situasjoner og små ting som virkelig får deg til å innse hvor regelrett fattig disse familiene er. Her går vi rundt å deler ut blyant og papir som om det skulle være julaften, fordi barna rett og slett ikke har tilgang til det hjemme. Hvem har ikke blyanter i huset sitt, liksom?

På grunn av slike ting, så er fokuset her på Butterfly House noe helt annet enn det man kanskje hadde sett for seg. Istedenfor å lære barna gangetabellen og hjelper de med matematikken, så lærer vi de hvordan man vasker hendene, hvordan man skal dekke på og sitte ved bordet når man spiser mat, og det å si «takk» og «værsåsnill» osv. Noen dager kjenner jeg at jeg blir skikkelig utålmodig, og har bare lyst til å dra opp skolebøkene så de kan få lært noe, men det er som Elizabeth sier: At vi kan ikke være en skole for dem, før vi er et hjem for dem! Her går vi virkelig helt back to basics, noe som faktisk er utrolig frustrerende til tider!


Hilsen Julie