Livet i Paarl:

For de som ikke har fått med seg noe, og de som har fått med seg litt, så er jeg i Sør-Afrika, utenfor byen Paarl utenfor Cape Town. Paarl er en by med ca. 80 000 innbyggere, men det korrekte befolkningstallet er det ingen som vet, med tanke på at det kommer så mange flyktninger hit og bosetter seg i slummen. Apropos slummen, så er det der jeg skal jobbe som frivillig i to måneder(er hjemme 9.mars).

Koteng og Familievernkontoret i Sør-Trøndelag tok i 2006 initiativet å starte omsorgssenteret Butterfly House i slummen som så passende heter Fairyland. Sparebank 1 SMN har også spilt en stor rolle i finansieringen og byggingen av senteret. I 2008 sto bygningen ferdig og siden den gang har omsorgssenteret spilt en avgjørende rolle for Fairylands innbyggeres fysiske og mentale helse. Det er ca. 25 faste ansatte på Butterfly House hvor det varierer mellom doktorgrader og såvidt ungdomsskole vitnemål. Den nye koordinatoren(sjefen) på Butterfly House, Jaques Buekes, er utdannet teolog og skriver nå doktorgraden sin om kirkens rolle i utviklingsarbeid i lokalsamfunn. Ellers har vi to sosialarbeidere og to førskolelærere. Deretter har vi åtte «omsorgsarbeidere» som mer eller mindre er uutdannede voksne som har ansvar for en klasse(noen av de er faktisk tidligere medlemmer). Så er det også en kokk, en vaktmester, to vaskedamer og noen portvakter(er meningsløst i mine øyne å ansette fem mennesker med en og samme oppgave – å låse opp porten for folk. Men det er vell i og for seg sysselsetting, så hvorfor ikke?)

Nå er det også en hel regle om å skille mellom Butterfly House og Drakenstein Hospice, selv om det går under samme organisasjon, men det velger jeg å ikke gå for mye innpå. Basically, er Drakenstein Pallative Hospice en NGO som har som mål å gi omsorg og håp for mennesker i Drakenstein-området som lever med livstruende eller livsbegrensende(?) sykdommer(her snakker vi aller helst om kreft og AIDS). Organisasjonen har vokst veldig fort på veldig kort tid, med andre ord – på ti år under Elizabeth Scrimgeours ledelse har staben tidoblet seg. Butterfly House er deretter et ledd i organisasjonen, men styres med andre prinsipper og en annen visjon.

Og Butterfly Houses visjon er egentlig ganske enkel, men samtidig veldig stor: Å gi håp til barn og voksne som lever med begrensede omstendigheter.

En vanlig dag på Butterfly House er vanligvis forberedelser eller møter fra klokka åtte til ti. Deretter kommer det en gruppe pasienter, forskjellige grupper hver ukedag. Mandag kommer det eldre som sliter med fysiske sykdommer, tirsdag er det misbrukte kvinner, onsdag er det små barn som ikke går på skole som får være hos oss mens mødrene driver med håndtverk, torsdag er det en gruppe med kristne pasienter som kommer for kor og samvær, og på fredag har vi «Fitness Friday» hvor vi driver med aerobic, yoga osv for både pasienter og ansatte! Pasientene er her altså fra ti og drar hjem igjen klokken 13 da vi har lunsj fram til klokka 14. Lunsjen innebærer naturligvis mat, men også masse jabbing og synging og kanskje til og med litt soving hvis det er en veldig varm dag. Ja, apropos varme dager så var mine undersøkelser helt feil da det sto på nettet at gjennomsnittstemperaturen her i Paarl er 25 varmegrader i januar og februar. Den er hvertfall 40!
Den første uka jeg var her var vi nesten oppe i 50 grader flere dager, og to mennesker i slummen her døde faktisk av varmen!
Når klokka er to og lunsjen er over er også skolen ferdig for barna, så da kommer de løpende til Butterfly House etter å ha vært hjemom å skiftet til noe annet enn skoleuniformen(ja, ALLE har skoleuniformer her, noe som egentlig er ganske bra med tanke på at det er store forskjeller mellom litt fattig, veldig fattig, og ekstremtfattig her!) Her deles barna inn i aldersgrupper og deretter inn i klasser og rullerer på aktivitetene fra dag til dag. De jeg kommer på nå er dans(ballroom og hip-hop), drama, poesi, lesing, håndtverk, tegning, leksehjelp og kor. Vi har 200 barn fra 4 til 18 år! De er her altså fra klokka 14 til 16.45 hvor de får mat, som regel et smørbrød før de drar hjem. Men som regel blir de bare stående utenfor porten fordi de ikke vil dra hjem.

Det er veldig viktig for de som driver Butterfly House at det ikke skal være noen skole. De ansatte skal ikke være lærere, men som Elizabeth forklarer det: «Butterfly House skal være en varm og inkluderende familie der de ansatte opptrer som brødre og søstre – ikke autoritære, men en rollemodell og støttespiller.» Og denne beskrivelsen er faktisk ganske lik virkeligheten. Etter mine to uker her er det veldig fint å se at når barna kommer hit så slipper de seg løs. De danser, leker, synger og ler og får rom til å være seg selv. De har også tilgang til ting de ikke har hjemme, sånn som bøker, datamaskiner, leker, spill, og kanskje viktigst av alt – hverandre!

Drakenstein Pallative Hospice

Butterfly House

Butterfly House

Sponsorene

"Fairyland".

Matkø!

Nå ble dette innlegget veldig langt, men håper at det kanskje var svar til noen av spørsmålene og gav forhåpentligvis en liten formening om hvordan ting er her.
Jeg trives i hvertfall kjempe godt og lærer noe helt nytt hver eneste dag! Det er virkelig helt fantastiske mennesker og historier jeg kommer i kontakt med, og nyter hvert sekund av det!


Hilsen Julie

14.januar - «Angola and back»:

Våknet av at den nyinnkjøpte/sør-afrikanske mobiltelefonen ringte(for det som viste seg å være for tredje gang) og en venn av familien jeg bor hos forteller at han er på vei og er der om en time. Dette var klokka ni på morgenen etter en sen kveld ute på byen. Når det ble sagt at de skulle hente meg rundt «lunsj-tid» så tenkte jeg mer i duren av klokka tolv eller ett. Så da heiv jeg meg i dusjen og slengte alt i kofferten før jeg måtte si hade til Denise og Savannah. Ble hentet av Andrew, kjæresten til den yngste datteren i familien, og familievennen Aubrey som har vist seg å være TV-kjendis, kokk og operasanger – wow! Så plukket vi opp Hazel(den yngste datteren) og venninnen Siobhan før vi var på vei til Paarl. Det jeg hadde sett for meg som en rolig og hyggelig bli-kjent dag skulle bli noe helt annet.
Vi kommer fram til olivengården deres i midten av The Winelands nord-vest for Cape Town, hvor jeg blir møtt av ca. 10 andre. Flere og flere kom, og til slutt var vi et selskap på rundt 30! Det viser seg at det ikke bare er min første dag her, men også hjemkomsten til sønnen, Ian og kompisen hans, Maximillian, som tok farfarens 97-model Opel til Angola og tilbake - 3500 kilometer på 3 uker! De hadde dratt dit som et veddemål/interesse/litt jobbrelatert/bare fordi, og hadde mye å fortelle og vise utover kvelden. Det hele var ganske overveldende og følte meg rimelig fremmed i mengden av gode venner og familie, men etterhvert som jeg kom i snakk med forskjellige folk gikk det rimelig bra. Det, og at det sikkert gikk tre kasser vin den kvelden ;)

Rommet mitt!

Max, Ian(sønnen), Aubrey og Hazel(den yngste datteren).

Julemiddag på etterskudd :)

Huset og olivengården jeg bor på.

Trives!

  

13.januar – Rubadub:

Savannah var på jobb hele dagen, så jeg tok min første basseng/soldag! Dro også på en lang gå-og-jogg-og-gå-opp-igjen-tur og ble selvfølgelig solbrent på ryggen :) ah, the life of a freckled!
Senere på kvelden dro Savannah, Glen, Ati og jeg ut til middag/vorspiel på Quay 4 før vi dro på Rubadub(Dubstepkonsert) på Mercury. Kjempe gøy kveld!

Har det ikke så ille på "Maison Fontainebleau"!

Toppen av Lion's Head - joggetur langs promenaden.

Savannah er fornøyd med 3,5 literen vår!

12.januar – Uten Victoria!:

Dette var Victorias siste dag i Cape Town siden hun allerede hadde vært her i 5 uker på ferie. Savannah, Victoria og jeg dro selvfølgelig til Primi for å nyte et «siste måltid» sammen, før vi kjørte bagasjen min opp til Savannah da moren hennes, Denise, driver et guesthouse som jeg fikk bo på. Etter å ha sagt adjø til Victoria ble det kjent at Savannah aldri i sitt liv har opplevd å fått profesjonell massasje. Dette måtte dermed såklart sjekkes av Bucket list'en, så vi bestilte oss time hos et spa. Det var utrolig digg. Enn å betale 400 kroner for en times massasje! Det skal også sies at det var den beste massasjen jeg noen sinne har fått! Fikk også kjempefine sko(?) å ha på oss ;-).  

Savannah er fornøyd!

11.januar – The African Sunset:

Savannah, Victoria og jeg skulle egentlig surfe hele dagen ved Big Bay, men da vi kom ut dit var det så dårlig sikt at det var umulig å få til. Dermed druknet vi skuffelsen ved hjelp av Teapot'ene hos Primi. 

 Deretter dro vi sammen med Glen, Rich og Ross til Llandudno Beach og koste oss der i noen timer, før vi kjøpte take-away fra Belluga og så den afrikanske solnedgangen fra «The Rocks».  

Bokstavelig talt på andre sida av jorda!

Avreise 9.januar 2012:

Reiste fra Værnes 14.15 og hadde en 22 timers lang tur foran meg. Med mellomlanding på gigantiske Frankfurt Lufthavn var jeg litt usikker på hvordan det hele skulle gå, men alt gikk strålende (for alt utenom en liten lufttrykk/deodorant-ulykke på toalettet)! Så ble jeg hentet av Trond og Victoria på flyplassen i Cape Town.
Fantastisk herlig å være tilbake her, må virkelig si at de av dere som ikke har vært her enda VIRKELIG går glipp av noe!
Dag 1 i Cape Town ble en ganske rolig dag med litt shopping på Waterfront, noen mojitos, en tur til dammen og en deilig middag i Camps Bay.

Herlige Cape Town!

Den beryktede dammen!

Mojitos på cubanske Buena Vista.

Senere på kvelden på Tuscany.

Dette er fra de dagene jeg ikke giddet å dra med meg speilreflekskameraet rundt så alle bildene er tatt med iPhone, derfor er kvaliteten på bildene eganske dårlig. 

Hilsen Julie