«Ubuntu"

Som jeg tidligere har skrevet litt om så er det et utrolig fascinerende samhold blant de som bor her i slummen. Som et resultat av at det er så mange arbeidsledige her, så har det blitt dannet forskjellige «gjenger» i område. Gjenger som konkurrerer mot hverandre når det kommer til salg av alkohol og narkotika, menneskeslossing(Fight Club gone bad), og hundekamper(noe som er en stor greie her). Den største og mest fryktede gjengen heter The Americans, og derfor har noen områder innenfor slummen blitt oppkalt etter New York, New Orleans og Chicago. Ironisk nok er det verst å bo i Chicago. Sist uke var det en gjeng som kom for å slåss med en annen gjeng her rett utenfor Butterfly House(som egentlig er et ganske rolig område). Men da det viste seg at den ene gjengen bare gikk etter én mann som bor her nede i gata, gikk hele situasjonen fra å være ganske scary(da jeg sto å så på det som skjedde fra innsida av porten på Butterfly House), til å bli noe veldig beundringsverdig. Hele gata kom ut fra husene sine og det ble danna en diger folkemengde av mennesker i alle aldre som faktisk jagde gjengen ut av Fairyland.
Det er så fantastisk og samtidig utrolig forvirrende å se hvordan ting fungerer her. Her er det en kultur hvor de eldre har siste ord i at som skjer og hvor de flytter inn og blir tatt vare på av sine barn og barnebarn når de blir gammel. Her er det ikke snakk om at du håndhilser med folk når du møter de for siste gang, men man klemmer, kysser og danser når man introduseres. Det lille folk har av mat, vann og klær blir fordelt mellom venner, og de små samfunnene som har vokst fram overalt er som en diger familie som tar vare på hverandre. Hvis du blir syk, så kan du banne på at gata legger en plan for hvem som kommer med mat hver dag, og hvem som kommer å steller og passer på deg. Så hvis jeg noen gang skulle bli syk, så vet jeg hvor jeg vil bo.

Men «ubuntu» har også en annen side ved seg. Når man er «en for alle og alle for en», står man sammen i tykt og tynt, noe som også gjør det veldig vanskelig å komme seg ut av slike samfunn. Med mindre du gjør noe du ikke skulle ha gjort, sånn som å ha sex før ekteskap eller å stjele fra dine egne. Hvis dette skjer, så er du fullstendig ekskludert, og du har ingenting du skulle ha sagt.


Så man kan virkelig beundre måten folk tar vare på hverandre her, spesielt når en kommer fra Norge hvor det er en helt annen kultur for dette og der selvstendighet betyr at du er sterk. Men samtidig så er det nødvendigvis ikke så bra at det ikke er like stort rom for at individer dyrkes i disse samfunnene. Men det er ingen tvil om at vi nordmenn har noe å lære av sør-afrikanerne når det kommer til sikkerhet og nestekjærlighet!

Alle ansatte ved Drakenstein Palliative Hospice.

Hilsen Julie

«We musn't complain – we must be grateful»

En av de tingene jeg virkelig har brukt mye energi på å finne ut er kollisjonen mellom de forventningene jeg har eller har hatt og realiteten til menneskene jeg møter og jobber med. Da jeg var her sist og tilbringte en dag her, for drøye tre år siden, fikk jeg oppleve en ganske stor kontrast hvor vi i det ene øyeblikket var på ferie i dette vakre landet og brukte tusenvis av kroner på shopping og sightseeing og var ute på de fineste og dyreste restaurantene hver eneste dag, til å i det andre øyeblikket kjøre inn i slummen og se hvordan livet er her.

Helt siden den gangen har jeg alltid sagt at jeg skal tilbake hit, og heldigvis har jeg hatt mulighet til å gjøre akkurat det. Men det å på en måte vite hva man kommer til er en merkelig ting. Før jeg kom hit hadde jeg forventet at folk her skulle være fattig, det hadde jeg jo sett da jeg var her sist. At de kanskje ikke hadde så mye mat og at de ikke var kledd ordentlig. Jeg hadde også forventet at det var mye kriminalitet og at det var utrygt her. Jeg forventet at folk har det fælt og at de kanskje var triste og litt bitter for den skjebnen de har fått.
Men selv om alt dette forsåvidt har vært sant, så har jeg samtidig tatt så feil! Fordi selv om folk her er fattig og har det så uforståelig fælt så har de det samtidig så bra. Her går de fleste kledd veldig pent, og når du kjører gjennom den lille byen her så ser du at nesten alle husene og skurene er smykket med rene, fargerike klær som henger på kryss og tvers over klessnorene. Og selv om skuret på utsiden ser ut som en skitten tinboks, så vaskes og flides det så fint på innsiden. Hvis klærne deres blir ødelagt, så syes de med engang. Hvis skoleuniformen blir skitten så vaskes, strykes og henges den opp. Når kvinnene drar til kirka på søndag, tar de på seg de fineste, mest fargerike mønsterkjolene sine og ser ut som de kommer rett fra en afrikansk galla. Og selv om de bor her, i et skur i slummen i Fairyland, og sover i 30 grader om sommeren og fem grader om vinteren, så er de takknemlig for at de har et tak over hodet. Og selv om de på slutten av måneden går rundt sulten og andre venter på å i det hele tatt få seg en jobb, så går de rundt og synger og danser og takker for at de er i live.
Det er virkelig en helt fantastisk ting at mennesker som har det så fælt, samtidig kan være så lykkelig. Og mens Elizabeth, John og jeg diskuterte dette rundt middagsbordet en dag kom John med et spørsmål som jeg ikke får ut av hodet; What is poverty?


Så hva er egentlig fattigdom? Er du fattig når du ikke har mulighet til å spise biff og bernaisé til middag? Er du fattig når du ikke har et svært hus å låse deg inn i? Er du fattig hvis du ikke har penger til å kjøpe alt du måtte ønske og begjære?

En av de kvinnene som jobber her som jeg har fått best kontakt med heter Gail, og hun bor i et skur på 11kvm sammen med sine tre barn. En sønn på 18 og to døtre på 16 og 12. Mannen hennes gikk fra henne for en annen dame for to år siden, og siden da har Gail vært nødt til å ta vare på sin familie helt selv. Her på Butterfly House tjener hun 50 rand om dagen(35 norske kroner) og får 270 rand(190 norske kroner) i måneden i barnetrygd. Gails eksmann betaler kun et bidrag hvis han føler for det, fordi Gail ikke har nok penger eller råd til å ta fri for å dra i retten for å få barnebidrag, så Gail og hennes familie lever på ca. 900 kroner i måneden. I tillegg til å ha disse økonomiske problemene, så har det også ødelagt Gail at hun har blitt forlatt av mannen sin, og generelt Gail og hennes barns livssituasjon er forferdelig vanskelig for henne. Jeg har flere ganger opplevd å komme inn på kjøkkenet og sett henne gråte. Vi har hatt lange samtaler hvor Gail har fortalt meg ting om livet sitt og sjokkert meg gang etter gang, og jeg husker en spesiell samtale da Gail fortalte meg om eksmannen sin og hvordan han forlot henne og jeg satt der med tårer i øyene, så avsluttet hun historien sin med, «but we musn't complain. We must be grateful for what we are given.»

SFO på Butterfly House

Her bor det faktisk folk, ja...

GLAD :-)

Back to Basics:

Nå har jeg vært her i over to uker og begynner å komme inn i vanene både her i huset og på Butterfly House. Men likevel er det nye ting som fascinerer og sjokkerer meg hver eneste dag. Ta fredagens leketime for eksempel. Jeg fikk den lille, morsomme oppgaven i å lære barna på 10-12 år å spille Twister og puslespill. Først og fremst slo det meg at det måtte læres bort, alle kan da vel å spille puslespill? Men i ettertid følte jeg meg utrolig dum da Yvonne(som bor noen kvartaler unna BH og som har bodd i Fairyland hele livet sitt) forklarte meg at de ikke har noen leker hjemme hos seg. Barna her har kanskje en kortstokk og en fotball som de kan leke med ute i gatene. Ikke nok med at de ikke har penger til overs til å bruke på spill, men i de 20-30 kvadratmetershusene deres går det faktisk ikke an å få plass til noe slags brettspill. Er ikke det helt ufattelig? Jeg tar det som en selvfølge at barn vokser opp med leker, og at de har jobbet seg oppover i gradene på puslespillene, men de har altså ikke det.
Så da jeg skulle lære de å spille Twister viste jeg først hvor de måtte stå, før jeg forklarte at hånd eller fot, venstre eller høyre skal gå på den og den fargen når det er din tur. Du er ute av leken hvis du faller, flytter fot eller hånd uten lov, eller går på feil farge eller retning. Så begynte jeg å snurre. Men det viste seg fort at 3 av 4 ikke visste forskjellen på høyre og venstre – PÅ EN ALDER AV 11 ÅR! Det virket heller ikke som om de forsto de engelske ordene «blue», «green», «yellow» og «red». Først ble jeg helt slått ut og prøvde deretter å forklare gang på gang hva som er høyre og hva som er venstre og prøvde å få de til å slutte å reise seg mellom hver gang.

Men etterhvert innså jeg at disse barna faktisk ikke kommer til å lære seg høyre og venstre idag, så det hele endte med at jeg lot de spille for seg selv, mens jeg dro bort til en ny gruppe for å lære dem å spille puslespill – noe som viste seg å være enda vanskeligere! Det var et relativt enkelt puslespill på ca 50 biter, men da vi tok alle brikkene og la de ut på teppet så tok hvert barn en liten håndfull hver og begynte å pusle for seg selv. Jeg måtte forklare at nei, de måtte pusle det sammen, hvis ikke går det ikke. Tida gikk og barna fikk det ikke til! Da et norsk barn ville funnet hjørnene først, sortert brikkene etter farge, og sett om hver brikke passet i ulike vinkler, var det en helt annen regle hos disse barna. Her var det om å gjøre å tvinge brikkene sammen, og alle mulige forsøk ble gjort for å få det til!
Så slo det meg at disse barna faktisk ikke har lært å tenke på den måten som 5.klassinger i Norge tenker - det å legge en plan for å gjøre ting, se ulike muligheter, lytte, lære og utøve det som blir forklart, og bare det å skille mellom høyre og venstre! Det var skikkelig rart å oppleve noe sånt. Når du er på et sånt sted som i Fairyland så har du en viss formening om hvordan ting er, og du er «forberedt» på at det kommer til å være ille. Men det er sånne situasjoner og små ting som virkelig får deg til å innse hvor regelrett fattig disse familiene er. Her går vi rundt å deler ut blyant og papir som om det skulle være julaften, fordi barna rett og slett ikke har tilgang til det hjemme. Hvem har ikke blyanter i huset sitt, liksom?

På grunn av slike ting, så er fokuset her på Butterfly House noe helt annet enn det man kanskje hadde sett for seg. Istedenfor å lære barna gangetabellen og hjelper de med matematikken, så lærer vi de hvordan man vasker hendene, hvordan man skal dekke på og sitte ved bordet når man spiser mat, og det å si «takk» og «værsåsnill» osv. Noen dager kjenner jeg at jeg blir skikkelig utålmodig, og har bare lyst til å dra opp skolebøkene så de kan få lært noe, men det er som Elizabeth sier: At vi kan ikke være en skole for dem, før vi er et hjem for dem! Her går vi virkelig helt back to basics, noe som faktisk er utrolig frustrerende til tider!


Hilsen Julie