En av de tingene
jeg virkelig har brukt mye energi på å finne ut er kollisjonen
mellom de forventningene jeg har eller har hatt og realiteten til
menneskene jeg møter og jobber med. Da jeg var her sist og
tilbringte en dag her, for drøye tre år siden, fikk jeg oppleve en
ganske stor kontrast hvor vi i det ene øyeblikket var på ferie i
dette vakre landet og brukte tusenvis av kroner på shopping og sightseeing og var ute på de fineste og dyreste restaurantene hver
eneste dag, til å i det andre øyeblikket kjøre inn i slummen og se
hvordan livet er her.
Helt siden den gangen har jeg alltid sagt at
jeg skal tilbake hit, og heldigvis har jeg hatt mulighet til å gjøre
akkurat det. Men det å på en måte vite hva man kommer til er en
merkelig ting. Før jeg kom hit hadde jeg forventet at folk her
skulle være fattig, det hadde jeg jo sett da jeg var her sist. At de kanskje ikke hadde så mye mat og at de
ikke var kledd ordentlig. Jeg hadde også forventet at det var mye
kriminalitet og at det var utrygt her. Jeg forventet at folk har det fælt og at de kanskje var triste og litt bitter for den skjebnen
de har fått.
Men selv om alt dette forsåvidt har vært sant, så har jeg samtidig tatt så feil! Fordi selv om folk her er fattig og har det så uforståelig fælt så har de det samtidig så bra. Her går de fleste kledd veldig pent, og når du kjører gjennom den lille byen her så ser du at nesten alle husene og skurene er smykket med rene, fargerike klær som henger på kryss og tvers over klessnorene. Og selv om skuret på utsiden ser ut som en skitten tinboks, så vaskes og flides det så fint på innsiden. Hvis klærne deres blir ødelagt, så syes de med engang. Hvis skoleuniformen blir skitten så vaskes, strykes og henges den opp. Når kvinnene drar til kirka på søndag, tar de på seg de fineste, mest fargerike mønsterkjolene sine og ser ut som de kommer rett fra en afrikansk galla. Og selv om de bor her, i et skur i slummen i Fairyland, og sover i 30 grader om sommeren og fem grader om vinteren, så er de takknemlig for at de har et tak over hodet. Og selv om de på slutten av måneden går rundt sulten og andre venter på å i det hele tatt få seg en jobb, så går de rundt og synger og danser og takker for at de er i live.
Det er virkelig en helt fantastisk ting at mennesker som har det så fælt, samtidig kan være så lykkelig. Og mens Elizabeth, John og jeg diskuterte dette rundt middagsbordet en dag kom John med et spørsmål som jeg ikke får ut av hodet; What is poverty?
Så hva er egentlig fattigdom? Er du fattig når du ikke har mulighet til å spise biff og bernaisé til middag? Er du fattig når du ikke har et svært hus å låse deg inn i? Er du fattig hvis du ikke har penger til å kjøpe alt du måtte ønske og begjære?
En av de kvinnene som jobber her som jeg har fått best kontakt med heter Gail, og hun bor i et skur på 11kvm sammen med sine tre barn. En sønn på 18 og to døtre på 16 og 12. Mannen hennes gikk fra henne for en annen dame for to år siden, og siden da har Gail vært nødt til å ta vare på sin familie helt selv. Her på Butterfly House tjener hun 50 rand om dagen(35 norske kroner) og får 270 rand(190 norske kroner) i måneden i barnetrygd. Gails eksmann betaler kun et bidrag hvis han føler for det, fordi Gail ikke har nok penger eller råd til å ta fri for å dra i retten for å få barnebidrag, så Gail og hennes familie lever på ca. 900 kroner i måneden. I tillegg til å ha disse økonomiske problemene, så har det også ødelagt Gail at hun har blitt forlatt av mannen sin, og generelt Gail og hennes barns livssituasjon er forferdelig vanskelig for henne. Jeg har flere ganger opplevd å komme inn på kjøkkenet og sett henne gråte. Vi har hatt lange samtaler hvor Gail har fortalt meg ting om livet sitt og sjokkert meg gang etter gang, og jeg husker en spesiell samtale da Gail fortalte meg om eksmannen sin og hvordan han forlot henne og jeg satt der med tårer i øyene, så avsluttet hun historien sin med, «but we musn't complain. We must be grateful for what we are given.»
Men selv om alt dette forsåvidt har vært sant, så har jeg samtidig tatt så feil! Fordi selv om folk her er fattig og har det så uforståelig fælt så har de det samtidig så bra. Her går de fleste kledd veldig pent, og når du kjører gjennom den lille byen her så ser du at nesten alle husene og skurene er smykket med rene, fargerike klær som henger på kryss og tvers over klessnorene. Og selv om skuret på utsiden ser ut som en skitten tinboks, så vaskes og flides det så fint på innsiden. Hvis klærne deres blir ødelagt, så syes de med engang. Hvis skoleuniformen blir skitten så vaskes, strykes og henges den opp. Når kvinnene drar til kirka på søndag, tar de på seg de fineste, mest fargerike mønsterkjolene sine og ser ut som de kommer rett fra en afrikansk galla. Og selv om de bor her, i et skur i slummen i Fairyland, og sover i 30 grader om sommeren og fem grader om vinteren, så er de takknemlig for at de har et tak over hodet. Og selv om de på slutten av måneden går rundt sulten og andre venter på å i det hele tatt få seg en jobb, så går de rundt og synger og danser og takker for at de er i live.
Det er virkelig en helt fantastisk ting at mennesker som har det så fælt, samtidig kan være så lykkelig. Og mens Elizabeth, John og jeg diskuterte dette rundt middagsbordet en dag kom John med et spørsmål som jeg ikke får ut av hodet; What is poverty?
Så hva er egentlig fattigdom? Er du fattig når du ikke har mulighet til å spise biff og bernaisé til middag? Er du fattig når du ikke har et svært hus å låse deg inn i? Er du fattig hvis du ikke har penger til å kjøpe alt du måtte ønske og begjære?
En av de kvinnene som jobber her som jeg har fått best kontakt med heter Gail, og hun bor i et skur på 11kvm sammen med sine tre barn. En sønn på 18 og to døtre på 16 og 12. Mannen hennes gikk fra henne for en annen dame for to år siden, og siden da har Gail vært nødt til å ta vare på sin familie helt selv. Her på Butterfly House tjener hun 50 rand om dagen(35 norske kroner) og får 270 rand(190 norske kroner) i måneden i barnetrygd. Gails eksmann betaler kun et bidrag hvis han føler for det, fordi Gail ikke har nok penger eller råd til å ta fri for å dra i retten for å få barnebidrag, så Gail og hennes familie lever på ca. 900 kroner i måneden. I tillegg til å ha disse økonomiske problemene, så har det også ødelagt Gail at hun har blitt forlatt av mannen sin, og generelt Gail og hennes barns livssituasjon er forferdelig vanskelig for henne. Jeg har flere ganger opplevd å komme inn på kjøkkenet og sett henne gråte. Vi har hatt lange samtaler hvor Gail har fortalt meg ting om livet sitt og sjokkert meg gang etter gang, og jeg husker en spesiell samtale da Gail fortalte meg om eksmannen sin og hvordan han forlot henne og jeg satt der med tårer i øyene, så avsluttet hun historien sin med, «but we musn't complain. We must be grateful for what we are given.»
 |
| SFO på Butterfly House |
 |
| Her bor det faktisk folk, ja... |
 |
| GLAD :-) |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar