«Ubuntu"

Som jeg tidligere har skrevet litt om så er det et utrolig fascinerende samhold blant de som bor her i slummen. Som et resultat av at det er så mange arbeidsledige her, så har det blitt dannet forskjellige «gjenger» i område. Gjenger som konkurrerer mot hverandre når det kommer til salg av alkohol og narkotika, menneskeslossing(Fight Club gone bad), og hundekamper(noe som er en stor greie her). Den største og mest fryktede gjengen heter The Americans, og derfor har noen områder innenfor slummen blitt oppkalt etter New York, New Orleans og Chicago. Ironisk nok er det verst å bo i Chicago. Sist uke var det en gjeng som kom for å slåss med en annen gjeng her rett utenfor Butterfly House(som egentlig er et ganske rolig område). Men da det viste seg at den ene gjengen bare gikk etter én mann som bor her nede i gata, gikk hele situasjonen fra å være ganske scary(da jeg sto å så på det som skjedde fra innsida av porten på Butterfly House), til å bli noe veldig beundringsverdig. Hele gata kom ut fra husene sine og det ble danna en diger folkemengde av mennesker i alle aldre som faktisk jagde gjengen ut av Fairyland.
Det er så fantastisk og samtidig utrolig forvirrende å se hvordan ting fungerer her. Her er det en kultur hvor de eldre har siste ord i at som skjer og hvor de flytter inn og blir tatt vare på av sine barn og barnebarn når de blir gammel. Her er det ikke snakk om at du håndhilser med folk når du møter de for siste gang, men man klemmer, kysser og danser når man introduseres. Det lille folk har av mat, vann og klær blir fordelt mellom venner, og de små samfunnene som har vokst fram overalt er som en diger familie som tar vare på hverandre. Hvis du blir syk, så kan du banne på at gata legger en plan for hvem som kommer med mat hver dag, og hvem som kommer å steller og passer på deg. Så hvis jeg noen gang skulle bli syk, så vet jeg hvor jeg vil bo.

Men «ubuntu» har også en annen side ved seg. Når man er «en for alle og alle for en», står man sammen i tykt og tynt, noe som også gjør det veldig vanskelig å komme seg ut av slike samfunn. Med mindre du gjør noe du ikke skulle ha gjort, sånn som å ha sex før ekteskap eller å stjele fra dine egne. Hvis dette skjer, så er du fullstendig ekskludert, og du har ingenting du skulle ha sagt.


Så man kan virkelig beundre måten folk tar vare på hverandre her, spesielt når en kommer fra Norge hvor det er en helt annen kultur for dette og der selvstendighet betyr at du er sterk. Men samtidig så er det nødvendigvis ikke så bra at det ikke er like stort rom for at individer dyrkes i disse samfunnene. Men det er ingen tvil om at vi nordmenn har noe å lære av sør-afrikanerne når det kommer til sikkerhet og nestekjærlighet!

Alle ansatte ved Drakenstein Palliative Hospice.

Hilsen Julie

«We musn't complain – we must be grateful»

En av de tingene jeg virkelig har brukt mye energi på å finne ut er kollisjonen mellom de forventningene jeg har eller har hatt og realiteten til menneskene jeg møter og jobber med. Da jeg var her sist og tilbringte en dag her, for drøye tre år siden, fikk jeg oppleve en ganske stor kontrast hvor vi i det ene øyeblikket var på ferie i dette vakre landet og brukte tusenvis av kroner på shopping og sightseeing og var ute på de fineste og dyreste restaurantene hver eneste dag, til å i det andre øyeblikket kjøre inn i slummen og se hvordan livet er her.

Helt siden den gangen har jeg alltid sagt at jeg skal tilbake hit, og heldigvis har jeg hatt mulighet til å gjøre akkurat det. Men det å på en måte vite hva man kommer til er en merkelig ting. Før jeg kom hit hadde jeg forventet at folk her skulle være fattig, det hadde jeg jo sett da jeg var her sist. At de kanskje ikke hadde så mye mat og at de ikke var kledd ordentlig. Jeg hadde også forventet at det var mye kriminalitet og at det var utrygt her. Jeg forventet at folk har det fælt og at de kanskje var triste og litt bitter for den skjebnen de har fått.
Men selv om alt dette forsåvidt har vært sant, så har jeg samtidig tatt så feil! Fordi selv om folk her er fattig og har det så uforståelig fælt så har de det samtidig så bra. Her går de fleste kledd veldig pent, og når du kjører gjennom den lille byen her så ser du at nesten alle husene og skurene er smykket med rene, fargerike klær som henger på kryss og tvers over klessnorene. Og selv om skuret på utsiden ser ut som en skitten tinboks, så vaskes og flides det så fint på innsiden. Hvis klærne deres blir ødelagt, så syes de med engang. Hvis skoleuniformen blir skitten så vaskes, strykes og henges den opp. Når kvinnene drar til kirka på søndag, tar de på seg de fineste, mest fargerike mønsterkjolene sine og ser ut som de kommer rett fra en afrikansk galla. Og selv om de bor her, i et skur i slummen i Fairyland, og sover i 30 grader om sommeren og fem grader om vinteren, så er de takknemlig for at de har et tak over hodet. Og selv om de på slutten av måneden går rundt sulten og andre venter på å i det hele tatt få seg en jobb, så går de rundt og synger og danser og takker for at de er i live.
Det er virkelig en helt fantastisk ting at mennesker som har det så fælt, samtidig kan være så lykkelig. Og mens Elizabeth, John og jeg diskuterte dette rundt middagsbordet en dag kom John med et spørsmål som jeg ikke får ut av hodet; What is poverty?


Så hva er egentlig fattigdom? Er du fattig når du ikke har mulighet til å spise biff og bernaisé til middag? Er du fattig når du ikke har et svært hus å låse deg inn i? Er du fattig hvis du ikke har penger til å kjøpe alt du måtte ønske og begjære?

En av de kvinnene som jobber her som jeg har fått best kontakt med heter Gail, og hun bor i et skur på 11kvm sammen med sine tre barn. En sønn på 18 og to døtre på 16 og 12. Mannen hennes gikk fra henne for en annen dame for to år siden, og siden da har Gail vært nødt til å ta vare på sin familie helt selv. Her på Butterfly House tjener hun 50 rand om dagen(35 norske kroner) og får 270 rand(190 norske kroner) i måneden i barnetrygd. Gails eksmann betaler kun et bidrag hvis han føler for det, fordi Gail ikke har nok penger eller råd til å ta fri for å dra i retten for å få barnebidrag, så Gail og hennes familie lever på ca. 900 kroner i måneden. I tillegg til å ha disse økonomiske problemene, så har det også ødelagt Gail at hun har blitt forlatt av mannen sin, og generelt Gail og hennes barns livssituasjon er forferdelig vanskelig for henne. Jeg har flere ganger opplevd å komme inn på kjøkkenet og sett henne gråte. Vi har hatt lange samtaler hvor Gail har fortalt meg ting om livet sitt og sjokkert meg gang etter gang, og jeg husker en spesiell samtale da Gail fortalte meg om eksmannen sin og hvordan han forlot henne og jeg satt der med tårer i øyene, så avsluttet hun historien sin med, «but we musn't complain. We must be grateful for what we are given.»

SFO på Butterfly House

Her bor det faktisk folk, ja...

GLAD :-)

Back to Basics:

Nå har jeg vært her i over to uker og begynner å komme inn i vanene både her i huset og på Butterfly House. Men likevel er det nye ting som fascinerer og sjokkerer meg hver eneste dag. Ta fredagens leketime for eksempel. Jeg fikk den lille, morsomme oppgaven i å lære barna på 10-12 år å spille Twister og puslespill. Først og fremst slo det meg at det måtte læres bort, alle kan da vel å spille puslespill? Men i ettertid følte jeg meg utrolig dum da Yvonne(som bor noen kvartaler unna BH og som har bodd i Fairyland hele livet sitt) forklarte meg at de ikke har noen leker hjemme hos seg. Barna her har kanskje en kortstokk og en fotball som de kan leke med ute i gatene. Ikke nok med at de ikke har penger til overs til å bruke på spill, men i de 20-30 kvadratmetershusene deres går det faktisk ikke an å få plass til noe slags brettspill. Er ikke det helt ufattelig? Jeg tar det som en selvfølge at barn vokser opp med leker, og at de har jobbet seg oppover i gradene på puslespillene, men de har altså ikke det.
Så da jeg skulle lære de å spille Twister viste jeg først hvor de måtte stå, før jeg forklarte at hånd eller fot, venstre eller høyre skal gå på den og den fargen når det er din tur. Du er ute av leken hvis du faller, flytter fot eller hånd uten lov, eller går på feil farge eller retning. Så begynte jeg å snurre. Men det viste seg fort at 3 av 4 ikke visste forskjellen på høyre og venstre – PÅ EN ALDER AV 11 ÅR! Det virket heller ikke som om de forsto de engelske ordene «blue», «green», «yellow» og «red». Først ble jeg helt slått ut og prøvde deretter å forklare gang på gang hva som er høyre og hva som er venstre og prøvde å få de til å slutte å reise seg mellom hver gang.

Men etterhvert innså jeg at disse barna faktisk ikke kommer til å lære seg høyre og venstre idag, så det hele endte med at jeg lot de spille for seg selv, mens jeg dro bort til en ny gruppe for å lære dem å spille puslespill – noe som viste seg å være enda vanskeligere! Det var et relativt enkelt puslespill på ca 50 biter, men da vi tok alle brikkene og la de ut på teppet så tok hvert barn en liten håndfull hver og begynte å pusle for seg selv. Jeg måtte forklare at nei, de måtte pusle det sammen, hvis ikke går det ikke. Tida gikk og barna fikk det ikke til! Da et norsk barn ville funnet hjørnene først, sortert brikkene etter farge, og sett om hver brikke passet i ulike vinkler, var det en helt annen regle hos disse barna. Her var det om å gjøre å tvinge brikkene sammen, og alle mulige forsøk ble gjort for å få det til!
Så slo det meg at disse barna faktisk ikke har lært å tenke på den måten som 5.klassinger i Norge tenker - det å legge en plan for å gjøre ting, se ulike muligheter, lytte, lære og utøve det som blir forklart, og bare det å skille mellom høyre og venstre! Det var skikkelig rart å oppleve noe sånt. Når du er på et sånt sted som i Fairyland så har du en viss formening om hvordan ting er, og du er «forberedt» på at det kommer til å være ille. Men det er sånne situasjoner og små ting som virkelig får deg til å innse hvor regelrett fattig disse familiene er. Her går vi rundt å deler ut blyant og papir som om det skulle være julaften, fordi barna rett og slett ikke har tilgang til det hjemme. Hvem har ikke blyanter i huset sitt, liksom?

På grunn av slike ting, så er fokuset her på Butterfly House noe helt annet enn det man kanskje hadde sett for seg. Istedenfor å lære barna gangetabellen og hjelper de med matematikken, så lærer vi de hvordan man vasker hendene, hvordan man skal dekke på og sitte ved bordet når man spiser mat, og det å si «takk» og «værsåsnill» osv. Noen dager kjenner jeg at jeg blir skikkelig utålmodig, og har bare lyst til å dra opp skolebøkene så de kan få lært noe, men det er som Elizabeth sier: At vi kan ikke være en skole for dem, før vi er et hjem for dem! Her går vi virkelig helt back to basics, noe som faktisk er utrolig frustrerende til tider!


Hilsen Julie

Livet i Paarl:

For de som ikke har fått med seg noe, og de som har fått med seg litt, så er jeg i Sør-Afrika, utenfor byen Paarl utenfor Cape Town. Paarl er en by med ca. 80 000 innbyggere, men det korrekte befolkningstallet er det ingen som vet, med tanke på at det kommer så mange flyktninger hit og bosetter seg i slummen. Apropos slummen, så er det der jeg skal jobbe som frivillig i to måneder(er hjemme 9.mars).

Koteng og Familievernkontoret i Sør-Trøndelag tok i 2006 initiativet å starte omsorgssenteret Butterfly House i slummen som så passende heter Fairyland. Sparebank 1 SMN har også spilt en stor rolle i finansieringen og byggingen av senteret. I 2008 sto bygningen ferdig og siden den gang har omsorgssenteret spilt en avgjørende rolle for Fairylands innbyggeres fysiske og mentale helse. Det er ca. 25 faste ansatte på Butterfly House hvor det varierer mellom doktorgrader og såvidt ungdomsskole vitnemål. Den nye koordinatoren(sjefen) på Butterfly House, Jaques Buekes, er utdannet teolog og skriver nå doktorgraden sin om kirkens rolle i utviklingsarbeid i lokalsamfunn. Ellers har vi to sosialarbeidere og to førskolelærere. Deretter har vi åtte «omsorgsarbeidere» som mer eller mindre er uutdannede voksne som har ansvar for en klasse(noen av de er faktisk tidligere medlemmer). Så er det også en kokk, en vaktmester, to vaskedamer og noen portvakter(er meningsløst i mine øyne å ansette fem mennesker med en og samme oppgave – å låse opp porten for folk. Men det er vell i og for seg sysselsetting, så hvorfor ikke?)

Nå er det også en hel regle om å skille mellom Butterfly House og Drakenstein Hospice, selv om det går under samme organisasjon, men det velger jeg å ikke gå for mye innpå. Basically, er Drakenstein Pallative Hospice en NGO som har som mål å gi omsorg og håp for mennesker i Drakenstein-området som lever med livstruende eller livsbegrensende(?) sykdommer(her snakker vi aller helst om kreft og AIDS). Organisasjonen har vokst veldig fort på veldig kort tid, med andre ord – på ti år under Elizabeth Scrimgeours ledelse har staben tidoblet seg. Butterfly House er deretter et ledd i organisasjonen, men styres med andre prinsipper og en annen visjon.

Og Butterfly Houses visjon er egentlig ganske enkel, men samtidig veldig stor: Å gi håp til barn og voksne som lever med begrensede omstendigheter.

En vanlig dag på Butterfly House er vanligvis forberedelser eller møter fra klokka åtte til ti. Deretter kommer det en gruppe pasienter, forskjellige grupper hver ukedag. Mandag kommer det eldre som sliter med fysiske sykdommer, tirsdag er det misbrukte kvinner, onsdag er det små barn som ikke går på skole som får være hos oss mens mødrene driver med håndtverk, torsdag er det en gruppe med kristne pasienter som kommer for kor og samvær, og på fredag har vi «Fitness Friday» hvor vi driver med aerobic, yoga osv for både pasienter og ansatte! Pasientene er her altså fra ti og drar hjem igjen klokken 13 da vi har lunsj fram til klokka 14. Lunsjen innebærer naturligvis mat, men også masse jabbing og synging og kanskje til og med litt soving hvis det er en veldig varm dag. Ja, apropos varme dager så var mine undersøkelser helt feil da det sto på nettet at gjennomsnittstemperaturen her i Paarl er 25 varmegrader i januar og februar. Den er hvertfall 40!
Den første uka jeg var her var vi nesten oppe i 50 grader flere dager, og to mennesker i slummen her døde faktisk av varmen!
Når klokka er to og lunsjen er over er også skolen ferdig for barna, så da kommer de løpende til Butterfly House etter å ha vært hjemom å skiftet til noe annet enn skoleuniformen(ja, ALLE har skoleuniformer her, noe som egentlig er ganske bra med tanke på at det er store forskjeller mellom litt fattig, veldig fattig, og ekstremtfattig her!) Her deles barna inn i aldersgrupper og deretter inn i klasser og rullerer på aktivitetene fra dag til dag. De jeg kommer på nå er dans(ballroom og hip-hop), drama, poesi, lesing, håndtverk, tegning, leksehjelp og kor. Vi har 200 barn fra 4 til 18 år! De er her altså fra klokka 14 til 16.45 hvor de får mat, som regel et smørbrød før de drar hjem. Men som regel blir de bare stående utenfor porten fordi de ikke vil dra hjem.

Det er veldig viktig for de som driver Butterfly House at det ikke skal være noen skole. De ansatte skal ikke være lærere, men som Elizabeth forklarer det: «Butterfly House skal være en varm og inkluderende familie der de ansatte opptrer som brødre og søstre – ikke autoritære, men en rollemodell og støttespiller.» Og denne beskrivelsen er faktisk ganske lik virkeligheten. Etter mine to uker her er det veldig fint å se at når barna kommer hit så slipper de seg løs. De danser, leker, synger og ler og får rom til å være seg selv. De har også tilgang til ting de ikke har hjemme, sånn som bøker, datamaskiner, leker, spill, og kanskje viktigst av alt – hverandre!

Drakenstein Pallative Hospice

Butterfly House

Butterfly House

Sponsorene

"Fairyland".

Matkø!

Nå ble dette innlegget veldig langt, men håper at det kanskje var svar til noen av spørsmålene og gav forhåpentligvis en liten formening om hvordan ting er her.
Jeg trives i hvertfall kjempe godt og lærer noe helt nytt hver eneste dag! Det er virkelig helt fantastiske mennesker og historier jeg kommer i kontakt med, og nyter hvert sekund av det!


Hilsen Julie

14.januar - «Angola and back»:

Våknet av at den nyinnkjøpte/sør-afrikanske mobiltelefonen ringte(for det som viste seg å være for tredje gang) og en venn av familien jeg bor hos forteller at han er på vei og er der om en time. Dette var klokka ni på morgenen etter en sen kveld ute på byen. Når det ble sagt at de skulle hente meg rundt «lunsj-tid» så tenkte jeg mer i duren av klokka tolv eller ett. Så da heiv jeg meg i dusjen og slengte alt i kofferten før jeg måtte si hade til Denise og Savannah. Ble hentet av Andrew, kjæresten til den yngste datteren i familien, og familievennen Aubrey som har vist seg å være TV-kjendis, kokk og operasanger – wow! Så plukket vi opp Hazel(den yngste datteren) og venninnen Siobhan før vi var på vei til Paarl. Det jeg hadde sett for meg som en rolig og hyggelig bli-kjent dag skulle bli noe helt annet.
Vi kommer fram til olivengården deres i midten av The Winelands nord-vest for Cape Town, hvor jeg blir møtt av ca. 10 andre. Flere og flere kom, og til slutt var vi et selskap på rundt 30! Det viser seg at det ikke bare er min første dag her, men også hjemkomsten til sønnen, Ian og kompisen hans, Maximillian, som tok farfarens 97-model Opel til Angola og tilbake - 3500 kilometer på 3 uker! De hadde dratt dit som et veddemål/interesse/litt jobbrelatert/bare fordi, og hadde mye å fortelle og vise utover kvelden. Det hele var ganske overveldende og følte meg rimelig fremmed i mengden av gode venner og familie, men etterhvert som jeg kom i snakk med forskjellige folk gikk det rimelig bra. Det, og at det sikkert gikk tre kasser vin den kvelden ;)

Rommet mitt!

Max, Ian(sønnen), Aubrey og Hazel(den yngste datteren).

Julemiddag på etterskudd :)

Huset og olivengården jeg bor på.

Trives!

  

13.januar – Rubadub:

Savannah var på jobb hele dagen, så jeg tok min første basseng/soldag! Dro også på en lang gå-og-jogg-og-gå-opp-igjen-tur og ble selvfølgelig solbrent på ryggen :) ah, the life of a freckled!
Senere på kvelden dro Savannah, Glen, Ati og jeg ut til middag/vorspiel på Quay 4 før vi dro på Rubadub(Dubstepkonsert) på Mercury. Kjempe gøy kveld!

Har det ikke så ille på "Maison Fontainebleau"!

Toppen av Lion's Head - joggetur langs promenaden.

Savannah er fornøyd med 3,5 literen vår!

12.januar – Uten Victoria!:

Dette var Victorias siste dag i Cape Town siden hun allerede hadde vært her i 5 uker på ferie. Savannah, Victoria og jeg dro selvfølgelig til Primi for å nyte et «siste måltid» sammen, før vi kjørte bagasjen min opp til Savannah da moren hennes, Denise, driver et guesthouse som jeg fikk bo på. Etter å ha sagt adjø til Victoria ble det kjent at Savannah aldri i sitt liv har opplevd å fått profesjonell massasje. Dette måtte dermed såklart sjekkes av Bucket list'en, så vi bestilte oss time hos et spa. Det var utrolig digg. Enn å betale 400 kroner for en times massasje! Det skal også sies at det var den beste massasjen jeg noen sinne har fått! Fikk også kjempefine sko(?) å ha på oss ;-).  

Savannah er fornøyd!

11.januar – The African Sunset:

Savannah, Victoria og jeg skulle egentlig surfe hele dagen ved Big Bay, men da vi kom ut dit var det så dårlig sikt at det var umulig å få til. Dermed druknet vi skuffelsen ved hjelp av Teapot'ene hos Primi. 

 Deretter dro vi sammen med Glen, Rich og Ross til Llandudno Beach og koste oss der i noen timer, før vi kjøpte take-away fra Belluga og så den afrikanske solnedgangen fra «The Rocks».  

Bokstavelig talt på andre sida av jorda!

Avreise 9.januar 2012:

Reiste fra Værnes 14.15 og hadde en 22 timers lang tur foran meg. Med mellomlanding på gigantiske Frankfurt Lufthavn var jeg litt usikker på hvordan det hele skulle gå, men alt gikk strålende (for alt utenom en liten lufttrykk/deodorant-ulykke på toalettet)! Så ble jeg hentet av Trond og Victoria på flyplassen i Cape Town.
Fantastisk herlig å være tilbake her, må virkelig si at de av dere som ikke har vært her enda VIRKELIG går glipp av noe!
Dag 1 i Cape Town ble en ganske rolig dag med litt shopping på Waterfront, noen mojitos, en tur til dammen og en deilig middag i Camps Bay.

Herlige Cape Town!

Den beryktede dammen!

Mojitos på cubanske Buena Vista.

Senere på kvelden på Tuscany.

Dette er fra de dagene jeg ikke giddet å dra med meg speilreflekskameraet rundt så alle bildene er tatt med iPhone, derfor er kvaliteten på bildene eganske dårlig. 

Hilsen Julie